Sport

Ah, så det er slik det føles etter en trening. Det er ondt å gå i trapper, for ikke å snakke om å bøye seg. Det er forferdelig, men gud hvor godt det var å trene igjen. Jeg har jo jogget siden jeg kom hit, men det er rett og slett ikke min ting. Jeg liker å trene med andre, som i et lag. Har jo alltid gjort det. Fotball, handball, volleyball you name it. Helt siden jeg kom til Manchester har jeg lett etter et volleyball lag. Har fått snakket med noen, men du må studere ved universitetet for å trene med de. Synd. Heldigvis er ikke jeg ei jente som gir opp så lett. Når jeg ikke kan spille volleyball kan jeg jo gå tilbake til min gamle nr.1 sport, nemlig handball. Jeg har spilt handball i mange, mange år. Helt siden jeg var ei lita jente som prøvde å droppe ballen 10 ganger opp og ned. Så jeg tenkte, hvorfor ikke begynne igjen? Etter et par timer på internett fant jeg ut at universitetets lag tar inn spillere som ikke studerer ved universitetet. Kan jo ikke bli bedre enn det. Jeg pakket bag'en, skrev ned adressen og satte meg på bussen. Joda, jeg greide å finne fram. Stolt.

Det var godt å trene igjen, og jentene var kjempesnille. Vi begynte treningen med å presentere oss. Noe jeg aldri kommer til å glemme. "My name is Bekki" "my name is Martine" "my .. eh name is Martine" "Oy, e du norsk" Det skal jo være umulig. Den første norske personen jeg møter her i Manchester var ei Martine. Tilsammen tror jeg vi var 5 norske jenter og treneren var også norsk. Dette liker jeg. Imorgen skal handball laget ut ilag. Fikk akkurat en mail om at de skulle prøve å få meg inn, jeg er nemlig ikke gammel nok. Det er litt surt. Håper de greier å få meg inn!

En gang handballjente, alltid handballjente.