I don't really know. It just happend. I've never felt this way before. Dreaming, thinking and doing stuff in another way than before.

Det var en stund jeg ikke viste hvordan jeg skulle overleve her i England. Alt var nytt, skummelt og ingenting gikk min vei. Jeg hadde veldig lyst til å dra hjem til Norge, men jeg måtte jo prøve. Jeg prøvde og alt snudde. Jeg trivdes og alt var ikke bare skummelt lengre. Engelsken min ble bedre og jeg fikk masse venner på skolen. Bytte av familie var et tilbakeslag, men jeg kom sterkere ut av det. Selv om å finne på noe etter skolen ble veldig vanskelig pga hvor jeg bor, så gikk fortsatt alt min vei. Jeg ble glad i England, glad i fotball og glad i engelskmenn generelt. Uttrykket "to miss home is not the same as being homesick" ble virkelig. Selv om jeg savner alle hjemme (man er dom om man ikke savner dere), så har jeg ikke hjemlengsel. Jeg trives her. Nå er det mindre enn 100 dager til jeg kommer hjem. Om du hadde spurt meg for 5 mnd siden om jeg gledet meg, har jeg villet sagt ja. Nå derimot er jeg ikke så sikker. Dette er jo livet mitt nå. Alt i Norge virker så fjernt. Jeg gruer meg til å reise ifra alle her, men gleder meg til å komme hjem til sengen min og alle hjemme. Det eneste jeg er helt sikker på er at jeg skal nyte livet mitt til det fulle den siste tiden jeg har igjen her.

love you bbe xx